Vengedalen er en nydelig fjelldal i Rauma kommune, og skjærer seg inn i landskapet i nitti graders vinkel mot Romsdalen. Romsdalshorn skaper en steil avslutning mot sør, Vengetindene regjerer med sine dramatiske gallerier i øst, mens Blånebba og resten av Romsdalseggen står i stram givakt i vest.

Til Vengedalen går det bilvei helt fram, takket være høyspentledningene i området, noe som gjør Vengedalen til en lett tilgjengelig, men samtidig skjermet og frodig friluftsperle.

Vi har vært her flere ganger, men i fjor sommer tok vi turen med døtrene våre. Jakob var fortsatt i magen, så han var strengt tatt med han også 🙂

Her får dere et utdrag av reportasjen jeg skrev for Utemagasinet om turen (saken sto på trykk i bladet i juli 2016). NB: Husk at dette er en LANG tur for små føtter, mer om dette både i reportasjen under og i faktaboksen helt nederst i saken!

Tour de Blånebba

Dette er historien om en litt for lang tur, et høyt fjell, og om tapre barn som viser krefter når det trengs.

Det var en sånn dag. Ja, akkurat en sånn dag. Du vet, når du stikker et bustete hode ut av teltet, det fortsatt er skygge og kaldt og dugg på innsiden av duken, men du ser allerede fra skyggeland at dette kommer til å bli en av Dagene med stor D.

Vi, en familie på fire med en femte på vei, hadde egentlig planer om å gå en liten tur opp på Litlefjellet for å se på utsikten. Men ambisjonene om en lengre tur fikk raskt overhånd. Små, overkommelige turer hadde vi holdt på med lenge, i flere år faktisk, nå var vi klare for noe mer!

– Det må bli Blånebba i morgen, sa pappa Peder da vi sjekket Yr.no. Jeg tror vi klarer det!

Blånebba er et kjent og kjært turmål i Romsdalen, og vi voksne hadde vært der før, både på ski og til fots. Men hvordan ville det være å ha med seg en fireåring og en åtteåring opp de tusen høydemetrene?

 

Det viste seg imidlertid at yngstemann (jente) var den ivrigste av alle. Hun kastet alle klærne minus shortsen og fjellskoene, og løp i vei opp de nylagte steintrappene. Godt hjulpet av heiarop fra imponerte voksne, fløt hun i vei opp fjellsiden.

Merkelig raskt var vi oppe på den første flaten, mellom Storhesten og Mjølvafjellet. Men der forsvant også plutselig motivasjonen.

– Mamma, nå vil jeg snu, erklærte fireåringen. Åtteåringen sa seg enig.

– Vi er lei, vi vil hjem, vi vil bade, sa de.

Gode råd ble plutselig dyre. Toppen og utsikten mot Romsdalen, Trolltindene og havet lokket. Vi kunne da ikke gi oss allerede? Nå som vi var så godt i gang?

– Jeg har hørt at det er en godterikonkurranse opp den bakken der, sa jeg desperat, og pekte mot den bratte kneika vi måtte forsere for å komme opp på selve eggen, der man får se Rauma-elva bukte seg 1300 meter lenger nede, og de ville Trolltindene peke mot himmelen.

Interessen ble vekket på et blunk.

 

Kort fortalt, ungene spratt opp den bratte steinura på null komma niks, med en gravid og tungpustet mamma som et slips bak. Atter en gang fikk jeg beviset på at unger, de orker mye bare motivasjonen er på plass!

Vel oppe på ryggen ventet pappa Peder med enda en belønning, pannekaker på primus! Vi spiste med begge hender mens vi tok bilder og sjekket den vanvittige utsikten mot fjord og fjell.

Det var bare et problem, det var fortsatt langt til toppen…

Var det forsvarlig å gå videre? Ville Peder måtte bære samtlige av oss ned igjen? Ville vi rekke det før kvelden og mørket? Ville vi skremme ungene fra å noensinne gå på fjelltur med oss igjen? Var dette et ego-skryte-prosjekt der vi ofret mye for et familiebilde ved toppvarden?

Vi lot det stå til.

En liten time, litt knall og fall, og mye morsom klyving på steiner senere, kunne endelig fire stolte og svette personer signere navnene sine i boka på Blånebba. Det var et stort øyeblikk!

 

Men, selv om toppen var fin, og vi gjerne kunne vært der i timesvis og bare sett på den ubeskrivelig fine utsikten, var det timer igjen før vi var ved teltet igjen. Det var bare en ting å gjøre, vi måtte begynne å gå.

Det gikk trått ned den grove ura, så løsningen ble barnesanger på mobilen mens vi sang og forsøkte å holde ungenes tanker på noe positivt. Det funka! Plutselig var vi tilbake ved pannekakestedet, og deretter var vi nede kneika der vi hadde hatt godterikonkurranse. Det gikk opp for oss at det kom til å gå bra, ingen var skadet, ingen var sure, alle var stolte!

Klokka 20.30 var vi ved bilen igjen, etter nesten ti timer på tur.

Det ble en lang tur, med både opp- og nedturer, men alt i alt en flott opplevelse som vi har snakket mye om i etterkant!

Og gjett om det var en familie på fire som koste seg stort med både lunsj og is i Åndalsnes dagen etter. Større og stoltere gjeng skal du lete lenge etter, for «der oppe var vi i går!» 🙂

 

Fakta, Blånebba, 1320 moh:

– Fjell i Romsdalen, utgjør en valgfri del av Romsdalseggen-turen (normalruta).

– Byr på spektakulær utsikt mot Romsdalen, Romsdalshorn, Trolltindene og Romsdalsfjorden.

– Ca tusen høydemeter stigning fra parkeringsplassen i Vengedalen.

– En enkel tur rent teknisk, men pass opp for bratte stup ned mot Romsdalen når dere er vel oppe på eggen. Ikke la ungene nærme seg kanten uten at en voksen passer godt på!

– Blånebba er en lang tur, både for voksne og barn. Ikke legg ut på denne turen uten å ha mange korte turer i beina fra før! Vær sikker på at du har nok futt til å ta deg av og motivere slitne barn dersom de ikke orker hele turen.